Nei, det går ikke så godt med menneskene. De sitter fast i egen dårskap, fengslet i en gold tilværelse, svevende mellom planeter i et uendelig kosmos som verken er til å overskue eller fatte. Bare et tomt skall står igjen, for de menneskene som engang fantes her, og som tidlig viste seg som absurde marionetter, har for lengst forsvunnet. Tilbake står kun noen spredte spor av menneskelig aktivitet - bygningsruiner med vegger som verken kan beskytte eller stenge ute, et skilderhus helt uten forbindelse med omverdenen. Her er hus bygget på jærske rullestein som svever mot universets nattsvarte avgrunn, en egen triumfbue som ikke lenger har noen triumf å hylle, et par menneskelignende skulpturfragmenter nå redusert til måpende biter av noen knuste støtter. Vi ser en sivilisasjon som ligger i grus. Dette er Sigvard Marnburgs billedverden. I 40 år har han stille og rolig utviklet sin egen motivkrets og sin egen stil, helt ulikt noe annet i rogalandskunsten i denne perioden. Han er forretningsmannen som hoppet av kommers-karusellen og ble kunstner. Det skjedde med bravur. Han debuterte med en sterk fotocollage-utstilling i Stavanger kunstforening i 1985, inspirert både av  science fiction og av surrealismen; Nå er han 91 år gammel og klar for en utstilling som oppsummerer erfaring og kunstnerskap. Når maleriene hans blir sittende i min bevissthet over lang tid, skyldes ikke det måten disse bildene er malt på; mange kunstnere kan studeres og beundres for sine fine maleriske kvaliteter, men hos Marnburg ligger interessen snarere i de ideene som uttrykkes i motivene. Jeg kaller ham gjerne en filosofisk maler. En maler som tenker seg langt inn i menneskesinnet og langt ut i universet. Og der finner han i bunn og grunn det samme: Det golde landet, ikke minst formulert som visuelle referanser til T. S.Eliots store dikt The Waste Land (1922).
‍

– Sigvard Marnburg har gjennom år utviklet en særegen billedverden med sitt personlige formspråk.

Slik blir mange av motivene hans apokalyptiske visjoner, fulle av eksistensielle og metafysiske gåter. Dette er gåter uten klare svar, men de er åpenbart av eksistensiell art, for her ser det ut til at selve menneskehetens grunnlag og framtid står på spill. Og der er gåter med metafysiske perspektiver, for her ute i universet svever bare store, truende kloder, men ingen gud. Dette er universets svimlende uendelighet, et kammer uten ekko, som ikke kan gi svar på menneskets søkende angst.

Når jeg ser Marnburgs kunst over tid, blir det klart at det nok er for sent. Blikket mitt er på sporet av det allerede tapte; dette er de forspilte muligheters landskap. Det er en verden hvor genetiske koder har blitt klusset med og besynderlige skapninger har oppstått, fjernt fra menneskeskikkelsene. Det er en jord forvandlet til et slags goldt ørkenlandskap, uten liv slik vi kjenner det. Slik blir Marnburg en malende pessimist med motiver fulle av sivilisasjonskritisk innhold, men ofte malt i sterke farger, som for å trekke oss inn i motivene umiddelbart, før det riktig går opp for oss at innholdet ikke akkurat er lystelig. Og det slår meg at etter hvert som årene har gått og Marnburg har fortsatt å utvikle sin billedverden, har kunsten hans stadig blitt mer aktuell. For de krisene verden har sett de siste årene, med den rendyrkede overforbrukende materialismen, de menneskeskapte klimaproblemene, naturmangfoldets død, miljøforurensingen og de vanvittige kriger, var tidlig formulert som noen av Marnburgs visuelle gåter, og de har fortsatt å strømme gjennom kunsten hans i form av skarpe symboler og metaforer, nettopp for menneskenes dårskap. Som maler er Marnburg filosofisk orientert, for han skaper ingen agiterende plakatkunst med enkle forklaringer på krisene. I stedet er det som om han sier: Se, dette er menneskenes livsvilkår, dette er den verden de nå har skapt i sitt eget bilde, den kloden de svever på gjennom universet; dette er det som utrydder livet på jorden, her i metaforisk form også av andre kloder som truer i all sin svevende, tunge nærgåenhet. Som del av hans filosofiske perspektiv får han oss til å spørre hva det er som har gått tapt, og om det kan være mulig å gjenopprette skadene. Her ligger det nærmest noe profetisk i Marnburgs kunst, for maleriene hans rommer åpenbare apokalyptiske varsler. Her er Marnburgs første paradoks: I hans malerier er det som om verden kommer til å gå under nettopp fordi den allerede har gått under.

– Og det slår meg at etter hvert som årene har gått og Marnburg har fortsatt å utvikle sin billedverden, har kunsten hans stadig blitt mer aktuell.  

I en serie malerier laget  i løpet av det siste året, er tilværelsen redusert og konsentrert til mekaniske former; jeg gjenkjenner en billedtype Marcel Duchamp og surrealistene kalte Machine celibataire/Bachelor machine (Ungkarsmaskinen), en billedlek hvor alt menneskelig ble framstilt mekanisk. Men for Marnburg er ikke dette noen uforpliktende lek, derimot et alvorlig perspektiv på en verden hvor han ikke lenger finner mye menneskelig nærhet og varme følelser - det golde mentale landet. Ett maleri han viste i Skur 2 i 2022 oppsummerer denne grunnleggende eksistensielle krisen: I ”Hvor reiser vi” ser vi en ballongferd langt der oppe i skyene, med kurs for en annen planet ute i universet. En flukt, slik det drømmes om i våre dager, om å kolonisere planeten Mars. Foran Marnburgs bilde ser vi straks det fåfengte - om ikke lenge vil luften gå ut av ballongen når atmosfæren  tynnes og forsvinner. Det er menneskets drøm, en illusjon, som snart vil sprikke, briste i all sin hybris. Over alt i Marnburgs billedunivers klinger Predikerens ord om at alt er tomhet og jag etter vind.

Da er vi egentlig tilbake til Marnburgs tidlige malerier, som ”Ballerinas korte dans” (1990, Haugesund billedgalleri), ett av de bildene han deltok med i den store, internasjonale utstillingen i Bergen i 1991: Blind Navigatør. Arven fra surrealismen. I Ballerina-maleriet ser vi scenetepper som åpner seg i og foran en malt kulisse, en ballettdanser som danser på rullestein og to blinde forbipasserende menn. Motivet er et uttrykk for den absurde understrømmen som finnes i hele hans produksjon. Den gir maleriene hans et drømmepreg, dels hentet fram fra underbevissthetens irrasjonelle repertoar - surrealismens fantasieggende tradisjon - dels anvendt som en forsterkende poengtering av livet som illusjon. Her er så Marnburgs andre paradoks: Livet er en illusjon, og derfor er mennesket illusjonsløst. Det er bare gjennom illusjonen at vi kan se dette.

Da ender vi med denne kunstens tredje paradoks: Nettopp gjennom illusjonen kan Marnburg dyrke fram sin sivilisasjonskritiske pessimisme, som også er det som nå i 40 år har fått ham til optimistisk å utvikle kunsten sin. Han er pessimisten som alltid må videre mot noe bedre, som aldri kan slutte å male.

Se innslag i NRK ›